0pea_chies

Okei, så nå begynner det vel å bli en to måneder siden sist. Jeg er superslask og kommer til å brenne i helvete. Til mitt forsvar har jeg dog vært uhyre "opptatt" med å kose meg i Tromsø med Emmli, fått meg kjæreste (som ironisk nok viste seg å være Emmlis tremenning), hatt tidenes førjulsdepresjon, vært superkald, kost meg litt med venner, vært masse asosial, kjæreste som har flyttet til Trondheim by, etcetcetc. Du skjønner poenget. Opphengt i sin egen verden eller noe.

Ellers går ting fint. Jeg har tenkt til å skjerpe meg litt, og starte å ta bilder og skrive og sånn. Og så starter naziregimet i morgen, som består av trening tre ganger i uken, og superdiett. Og dét gleder jeg meg faktisk til! HURRA, SUNN OG SLANK OG SUPER-FIERCE!

Og så har jeg blitt pønker. Ehehhehe. Neida.

OOOG bildet ble gigantisk. Orker ikke minske. Kos og KLEMZ

Så snurra min jord igen
radion spelar vår sång
Stockholm ligger öde och världen håller andan
/
Snurra min jord igen
för allt vi drömde en gång
Allt som du gör blir till pärlor på min panna

Det ble et bilde i speilet, siden der er så lenge siden sist, hehhehehe.

Jeg gidder ikke å gå og tenke på at alt er drit nu, så i kveld har jeg bestemt meg for å ha det bra. Oda kommer nu, og så drar vi på UFFA senere. ÅRNESÆ. Neida. Joda.

I'm unclean, a libertine
and every time you vent your spleen
I seem to lose the power of speech
you're slipping slowly from my reach
you grow me like an evergreen
you've never seen the lonely me at all

"Hun hadde jo... Hatt befatning med en del folk, men kanskje ikke de helt... Riktige, bare. Sånne som man kan ringe når som helst på døgnet, som kan komme over på en pils og så snakker man til morgengry om ting som begge bryr seg om. Alle trenger noen. Og man vil jo gjerne være noe for andre også.
Vel, uansett så følte hun seg ganske alene, når alt kom til alt. Så hun kjøpte noen frø, for planter trenger pleie, vann og stell. De trenger at noen er der for dem. Så da var det bare henne, da. Og plantene. Som snart vokste ganske vilt...
Til slutt hadde de tatt over hele kåken og vel så det. Hun følte ikke at hun krevde så mye av dem, akkurat. Snarere tvert imot etter hvert. Det gikk litt over styr. Og over taket også, og ut gjennom både pipa og vinduene.

Et sted i nærheten følte Viktor også at verden hadde løpt litt løpsk og glemt ham i farten. Når enkle ting blir uforholdsmessig kompliserte, drar Viktor hjem og lager te.
Tenk om dette med... Interaksjon og sånt noe hadde vært latterlig enkelt fremfor latterlig vanskelig.."

Og så møtes de.

Det kjennes ut som at noe har dødd inni meg. Det føles som om jeg har mistet noe. Eller noen. Jeg vet ikke. Det er noe feil inni sjelen min, det er noe som aldri fikses, og som ikke engang utallige sigaretter, vinglass eller myke hundesnuter kan redde. Og da vet jeg ikke hva som skal til. Og jeg vet ikke hvem jeg skal fortelle det til, eller hvordan jeg skal oppfinne ord som beskriver situasjonen. Eller om jeg vil tenke på det i det hele tatt. Jeg tror jeg skal skylde på høstdepresjoner og ignorere resten.
Er det rart å klamre seg fast til vonde ting man har hatt i kroppen i så mange år, for så å innse at du egentlig ikke er så interessant uten det? Hvor mye drit må man grave opp for å klare å gi slipp? Når skal jeg innse at jeg ikke kan bli bedre hvis jeg ikke -prøver-?

Jeg vil ha en snill sjel jeg og hunden kan gå turer med, med kaffi og røyk og skitprat.

så, jeg har hatt influensa i en god ukeplusplus, pekke dårlig humør, dog super skole og koselig klasse og jeg savner emmlidyret mitt.

Og så fikk jeg ny sveis. Uka før skolestart, men læll;

Og så ut som dette da jeg var sykepus. Med verdens fineste neglelakk;

Og brukt mye tid på å savne denne; (og Tater-Brita. Totally beste boken EVVØR)


Pluss at Emmli mest antageligvis kommer til min barm andrehelgen i September. Og så drar jeg og mammsen til Oslo + pappa helgen etter. Jeg gleder meg til skolen i morgen, og å få mulighet til å røyke normal mengde tobakk igjen snart.

Nu er det under én time til fødselsdagen din, lille sukkerstrudel, og jeg gleder meg supermasse til den, på dine vegne. Fordi jeg elsker deg.

Peace out, lizmdizm

Du kan ta deg en god, lang tur til helvete.

JEG GRUGLEDER MEG SÅ UENDELIG TIL SKOLESTART! Jeg gleder meg så mye at det er vondt. Jeg planlegger hvordan det bør se ut, og lurer på akkurat hva som kommer til å se, og jeg gleder meg så til å hoppe på Sigurd og ringe Linda og Emily og Stine og komme hjem til en Dahls med mamma.

Det har gått litt over styr, dog. Kanskje ikke så drøyt for meg å være, men jeg har virkelig slått meg løs med sommerfugler i magen, og lar frustrasjonen og gleden gå utover min favoritthobby; Listeskriving. Og listeskrivingen har virkelig gått over berg og motorveier. Jeg har skrevet en liste over hvor jeg skal for å få t-kort og studentbevis, jeg har skrevet liste om hva jeg -tror- skjer hele den dagen, og jeg har lagd lister med ting som "- Vask hår, håndkletørk, føn det, hårmousse, føn med kaldluft, rull det opp, spray litt". Åjada. Men, veldig fornøyd. Uten lister og bøker ville livet mitt blitt rimelig tomt.

Bortsett fra dét, så har jeg kost meg noe forferdelig i Tromsø! Jeg har møtt nesten hele familien til Emily, vi har vært i Lyngen, vi har gått i skogen, spist oss gedigne på jordbær og grapefrukt, og smakt Mack, vært i Tromsø by og hatt sammenbrudd etter masse stress med fly og armanibagen og alt ble fælt, men ordnet seg. Jeg skal snart tilbake, kjenner jeg. Lyngen skal få bli favorittstedet mitt etter Trondheim og Skogn. Jeg savner Emily allerede.

Jeg er så glad for at jeg klarer å kose meg alene. Når jeg sitter helt alene og koser meg i mitt eget selskap, da har jeg det så supert at jeg nesten får lyst til å ringe folk og si "dævven, jeg skulle ønske dere var her og så hvor fint jeg klarer meg". Høhø. Man skal være takknemlig for at man har det bra med seg selv.
Klokken er minst tre timer over leggetid, men jeg klarer ikke å rive øynene bort fra National Geographic Channel. Og så har jeg startet på den tredje Harry Potter-boken, og jeg har Pepsi Max. Og jeg drar til Tromsø i morgen ettermiddag, klokken ti på halv syv. Jeg gleder meg til å se ansiktet til Emmli når hun får gave 1 og 2. Og jeg gleder meg til å gå i skogen og å møte besteforeldrene hennes og se Anne Lise igjen, og så gleder jeg meg til å ta masse bilder. Og å sitte i badekaret, og hoppe på trampolinen (HVORFOR har jeg ikke en trampoline? Det er noe av det tøffeste i verden, og jeg har så lyst på en stor og fin en! JEG ØNSKER MEG TIL ATTENÅRSDAGEN MIN!) og å spise meg stappings på jordbær. Hallo, når man har en egen føkkings jordbæråker, da kommer springende!

I dag sto jeg opp til et tomt hus, og kjente panikken spre seg før jeg kom på at mamma hadde tatt med seg min late, pløsete, anorektiske angsthund (elskr dg) og kjæresten sin på Ladestien. Og med tanke på at jeg våknet så sent, trengte jeg kun vente en time på at de kom hjem igjen. Det er så ufattelig koselig at mamma har funnet seg en så fantastisk mann. Han virker så GLAD for å se meg, han kommer med sure Biler til meg når jeg er syk, og pirker forsiktig på tærne mine når jeg sutrer over å ha vondt i føttene. Så du kan jo tenke deg at jeg snart ble nokså fornøyd over min tilværelse, da alle kom smilende ut på verandaen og klemte og snakket og smilte litt mer.
Senere dro jeg og Superdupermamma til byen, der vi trasket litt rundt på torget, og endte opp på Tulla der vi spiste middag og møtte vår kjære frisør Berit, som er sykemeldt i tre uker, grunnet en mongo finger. (Stakkars liten. Luckily skal jeg overlade bustehåret mitt til Emil for farging og klipping og piffing.)

Jeg er så glad i mamman min. Jeg sier det aldri, men hun forstår det læll. Og hun er så snill med meg og kjenner meg litt for godt. Vi koser oss så forferdelig mye når vi gjør ting sammen. Når jeg kommer hjem fra Tromsø skal vi sy.

<3

Nu er enda en dag forbi, og jeg sitter med nattarøyken på verandaen. Har jeg forresten nevnt at jeg på mystisk vis har prestert å SLETTE lydopplegget på hele laptopen? Nei? Jo, for dét har jeg gjort, nemlig. Jeg har aldri vært et særskilt smart barn. Eller, for all del, på et par områder har jeg jo veldig god kompetanse. Data er ikke et av dem. Men så er jeg også veldig heldig med en fetter og onkel, som er over gjennomsnittlig begavet, så jeg får bare vente til én av dem har tia til å ordne det.

Anypoo, så gleder jeg meg så utrolig til mandag, for da hopper jeg, Armani-bagen og speilisen på flyet til Tromsø, som jeg har hatt behov for siden min elskede dro ifra meg. Det kommer til å bli så supert. Jeg skal ta mazze bilder, og kose meg, og drikke masse kaffi og spise masse boller.

Ellers er ørene på bedringens vei, og når jeg får oppstartsstipendet blir det nye tuneller. Ooog piercinger i øret. Og så skal jeg få nye i navlen av mammsen. Vi får se. Jeg skal jo gå tilbake til mitt skoleflinke selv, og da blir det supert med selvbelønning i lange baner (tuneller, høhø).
I morgen blir det tidlig morgen og martna med mamma, og kosefjas med folk senere. Så det ville kanskje vært et lite sjakktrekk å legge seg snart.


Og så savner jeg Synne og Julianne;

I dag har vært en fin dag. Jeg våknet av meg selv (rimelig tilfredstillende, med tanke på at jeg kun fikk én times søvn i går, grunnet alt for mye drama), satt meg rett ned foran laptopen min og rørte ikke sigarettene før klokken fire. Etter en tur med Adrian og en pekke god middag, dro jeg rett til Brukbar, og møtte Stian, Jostein, Maren, Simon og Tora, og hadde det supert. Jeg angret meg litt for at jeg ikke tok med kameraet, men så har du jo problemet med hvordan du skal stappe et speilreflekskamera i en clutch-veske på knappe femten centimeter også.
Senere dro alle til sitt, jeg og Stian gikk hjem sammen (igjen, kamera. Veien fra byen til Ila er så fin), jeg fikk en Björkvin-hettegenser, og gikk rett hjem og flyttet inn i den etter at Stian satt vel og bekvem på bussen hjem. Jeg fikk også en heller artig (og nasty) overraskelse da jeg skulle ta av meg mine nydelige og faktisk dødsbehagelige ballerinasko, som plutselig hadde blitt mer eller mindre fullstendig dekket av blod på innsiden. Ekkelt, sier du? Joda, sier jeg, men jeg begriper egentlig ikke hvordan et par fantastiske sko kan påføre føttene dine skade uten at man -selv- merker en skit. Jaja, det har vel sin. eh. Sjarm.

Siden jeg tenkte det ble litt vel unødvendig å slenge med et bilde av innsiden av skoene mine, blir det heller et av meg og min nye besteste bestevenn. Enjoy!

Jesu fred, nu har jeg ikke brukt denne bloggen på så lenge at det nesten er skammelig. Jeg som elsker livejournal!

Så, den siste tiden har vært rimelig shitty. Det er en hel haug som flytter ifra meg, som om Emily ikke var nok. Det har hendt en god del ting som jeg virkelig ikke trengte nu. Eller noensinne i livet. Men bortsett fra et par uker med drit, så begynner sinnet mitt i det minste å roe seg litt. Jeg har det mye bedre med meg selv. Jeg fikk dratt til London, og jeg klarte det jo så fabelaktig bra. Jeg kom inn på Media. Jeg skal til Emily på mandag. Jeg skal nerde bøker og ikke minst fotografier så mye jeg bare vil resten av ferien, og jeg skal få hundreogførti prosent orden på døgnrytmen og alt skal bli så inni Satans svarteste blomsterpotte BRA!




Og så stretcher jeg til tretti. Hysj.

Jeg trodde ikke at helgen kunne bli med forstyrrende og koselig og ubehagelig; men så så jeg og Emily en GREVLING, natt til søndag. I Trondheim by. I'm just sayin'!

Og nei, jeg orker ikke utdype skriftlig, og det er vel strengt talt ikke så forferdelig interessante hendelser det er snakk om.

Jeg blir så lei. Og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor livet mitt skal virke så ennerverende tomt nå. Hvis du ser bort ifra ørten skuffelser og en bestevenninne som visstnok bare har sagt takk for seg, så går jo egentlig alt supert.
Jeg blir livredd når dere drar. Når jeg blir mutters alene. Evnen til å kose seg i eget selskap har foruftet.

Jeg har egentlig ingen ting å klage over. Men klage må man jo. Jeg skulle så ønske at jeg kunne tatt mot til meg og prøve å snakke med folk. Jeg skulle ønske jeg kunne være litt mer selvsikker når jeg satser.

Jeg skulle ønske du skjønte at jeg satset.

Jeg har tenkt litt. Jeg tror jeg hadde likt det veldig om folk alltid hadde presentert seg selv med en aldri så liten (i mangel på et bedre ord) livspresentasjon. Noen linjer om hva -du- tenker definerer deg som en person. Gjerne på en litt unyttig og veslevoksen måte.

Det beste jeg vet er å sove i gamle underkjoler. Yndlingen min er en lys, gjennomsiktig gul kjole jeg fant på et loppemarket på min gamle skole.
Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke kan være like klassisk å bruke knallblå neglelakk som å bruke rød.
Problemene mine ligger i hodet, ikke i sjelen, derfor er det ikke noe som er en relevant del av meg.
Jeg er en noe uinterresant person, selv om jeg liker veldig godt å tenke at jeg ikke er som deg.
Å røyke er noe av det fineste jeg vet. Jeg velger alltid å røyke et par sigaretter for mye, så jeg er nesten alltid litt kvalm på kveldene. Jeg røyker til jeg får vondt i kragebeina, og jeg står nesten alltid opp av sengen etter at jeg har lagt meg, for å røyke én siste sigarett. Og den siste sigaretten blir gjerne til to.
Derfor har jeg mild lungeemfysem.
Fotografi og skriverier er noe av det beste jeg vet, selv om jeg har lite kunnskap om begge.
Jeg elsker språk.
Og jeg er så glad i dere nydelige personer som jeg er så heldig å ha i livet mitt. Jeg er lei meg for at jeg er litt dårlig på å være sosial.

Remember when you were young
you shone like the sun
Now there's a look in your eyes, like black holes in the sky

Shine on, you crazy diamond

Ja, jeg sitter jo her da. Alene, i stua, velplassert i en egentlig-ikke-så-behagelig stol (forsåvidt kjøpt av en fotballspiller i RBK jeg ikke aner navnet på), med Order of the Phoenix ved siden av meg. Jeg tør ikke lese mer. Jeg har egentlig ikke tørt å lese mer fra side 29, da den ubehagelige påminnelsen jeg fikk i mitt stille sinn om den oh-so grufulle hendelsen som skjer veldig nært slutten. Jeg har alltid vurdert veldig mye til og fra om jeg liker denne, eller Prisoner of Azkaban best. Jeg har tilogmed skrevet for -og mot-lister. Jeg gråter alltid av bøker. Jeg gråter mest av Order of the Phoenix.

Jeg går ikke skole noe mer. Jeg sløser bort dagene mine på å lese, dagdrømme, negativisere og å kose mye med Adrian, som vi kanskje skal få. Livet fører ingen steder uansett, akkurat nå. Jeg har det fint med å dra på café med verdens vakreste personer, og bruke opp penger på sigaretter og kaffi. En dag skal jeg gå rundt i en bokhandel og bruke opp penger der i stedet. Jeg må bare manne meg opp først.
Og i mellomtiden skal jeg slanke meg, lese litt mer, og skrive i moleskin-notatboken min, med den nye pennen. Og ikke minst dagdrømme

På den andre siden, har min elskede mor satt opp et belønningssystem, dette etter at jeg sto i fare for å måtte besøke legevakten for å sy;
Belønningssystemet fungerer som følgende at, for hver tirsdag som går, skal jeg, såfremt jeg ikke har vært selvdestruktiv på noen måte, få en liten ting for å lyse opp hverdagen. Ja, jeg føler meg som en femåring som har nektet å vokse ut av trassalderen. Det fine med dette er da at, dog det er et muligens barnslig system, så kjenner jeg faktisk at det er veldig mye mer artig å få akkurat det du vil ha enn å måtte gå med langermet genser når gradestokken nærmer seg faretruende mot tretti.
Og da dette har pågått to tirsdager, og jeg har vært like flink begge ukene, har jeg fått to av de tingene jeg har ønsket meg ca mest i verden; en Moleskine og, tro det eller ei, den perfekte røde lebestiften. Jada, kvinner, den finnes.

Maren, du ønsker deg en slik. Jeg -vet- at du gjør det. Jeg ønsker deg en på DINE vegne!


Og, om du er villig til å betale typ tohundreogfemti for en lebestift, så kjøp Diorifice's Roulette Red. Jeg har nå brukt omlag fem år av mitt korte liv på å pløye meg igjennom alle røde lebestifter fra Chanel til H&M. Jeg har funnet den. Eller, jeg har funnet to. Tingen med knallrøde lebestifter er jo gjerne den at det enten skal være mye gult i den, eller mye blått. Når du er bleik som et laken og har rødt hår fra før av, har man gjerne en tendens til å se enga litt blekere ut og få enda litt mer orange hår av en veldig blårød lebestift. Uansett da, så er poenget at jeg fikk en gulrød lebestift fra Dior for ca et år siden, og den har fulgt meg helt siden. Og det endelige poenget var vel at min forfengelige side hadde et stort behov for en blårød, ordentlig knall lebestift. Og den fant jeg;


Dette, barn, er prisen for å være flink pike og holde seg på matten. Og dere vet, alt ordner seg for flinke piker. Nesten, hvertfall.

Det er nå bestemt og endelig klart, at jeg skal til London i sommer. Uten min kjære mamma, bare med Karl Håkon, Jostein og Daniel. Jeg gruer meg som et vondt år, men så gleder jeg meg samtidig så enormt at jeg vurderer å lage en egen nedtellingskalender. Kommer det til å gå fint? Vi har bestemt oss for dét, jeg og mamma. Jeg skal ikke stresse med reise og Oystercard og å ta riktig tube og ikke få angstanfall eller depresjon eller om bagasjen forsvinner og det meste og det minst sannsynlige som kan gå galt. Det skal gå supert. Jeg skal kjøpe meg masse fint og det skal bli tidenes opplevelse. Nemlig

Jeg går lite ut av døren fortiden. Vårdepresjonen herjer som bare det. Jeg er ensom. Jeg orker ikke å gå på skolen, og jeg må manne meg opp for å dra ut og møte folk. Jeg og mamma ble hjemme i dag. Jeg sov og leste bok, og mamma snakket med skolerådgiveren og sykehuset. Jeg kommer nitti prosent sikkert inn på Media på Brundalen til høsten. Men som a-søker må man inn til intervju og diverse, men jeg får vite det offisielle svaret når alle andre får, men man skal ikke se bort ifra at vi får et rimelig direkte hint om det læll. Ting ordner seg, med andre ord, på skolefronten.

Unnskyld for alt jeg har gjort. Unnskyld for hva enn jeg gjør galt hver bidige gang. Beklager.